Negativ røntgen utelukker ikke nødvendigvis skader

Å bli eldre innebærer dessverre ikke bare at vi blir klokere. Vi blir også svakere, synet blir mindre skarpt, og iblant får vi også dårligere balanse. Dette fører til økt forekomst av fall blant eldre, som regel fra gåhøyde.

elderly woman falling in bathroom ( focus at hand)

Slike såkalte «lavenergibrudd» fører sjelden til skjelettskade hos yngre mennesker. Hos eldre kan imidlertid også små støt føre til beinbrudd eller kontusjon («knusningsskade»). En faktor som øker risikoen, er beinskjørhet (osteoporose). Et vanlig fenomen som kan behandles, men som ofte oppdages etter at skaden har skjedd. Dessverre trenger det faktisk ikke å skje en skade i det hele tatt. Særlig i ryggsøylen, men også i bekkenet, kan det oppstå såkalte insuffisiensbrudd eller skjørhetsbrudd bare på grunn av osteoporose. Risikoen for å få et slikt skjørhetsbrudd i løpet av livet anslås å være 30 % hos menn og 50 % hos kvinner. Heldigvis kan man som oftest se skaden på et vanlig røntgenbilde, men dette er ikke alltid tilfellet.

Radiologist checking an x-ray image on a view light box, unrecognizable person, medical assistance and healthcare concept

Når man møter en eldre pasient som har skadet seg eller bare har smerter, er det avgjørende å gjennomgå sykehistorien og foreta en grundig fysisk undersøkelse (finne smertestedet og provosere frem smerte). Dette kan imidlertid være utfordrende for en lege, så hvis resultatet av røntgenundersøkelsen er negativt, kan konklusjonen bli at det ikke foreligger skjelettskade. Noen eksperter anslår at opptil 1/3 av alle skjelettskader i ryggsøylen ikke blir diagnostisert. Uten riktig rehabilitering kan det føre til at folk har smerter i lange perioder, og at de bruker smertestillende medisiner daglig (noe som i seg selv øker fallrisikoen), i tillegg til at de er delvis immobiliserte.

Elderly patient waiting on her walker
Så hva kan man gjøre for å unngå et verst tenkelig utfall? Røntgen er lett tilgjengelig og i de fleste tilfeller tilstrekkelig. Derfor er røntgen førstevalget, men det er ikke den mest følsomme metoden for å oppdage beinbrudd.
Noen frakturlinjer er det vanskelig å se på røntgen (uansett hvilken røntgenteknikk man bruker), siden de bare er små sprekker uten forskyvning. Degenerative prosesser kan også ha endret skjelettets utseende i så stor grad at legene ikke klarer å skille mellom en ny og en gammel skade. Hvis det er tvil om hvor pålitelig røntgenresultatet er, må man derfor fortsette undersøkelsene umiddelbart eller sørge for at pasienten får stilt en diagnose innen rimelig tid.

Videre undersøkelser vil i dette tilfellet si computertomografi (CT) og magnetisk resonanstomografi (MRI). Med CT kan man oppdage selv små sprekker i skjelettet, men det utsetter kroppen for mer stråling enn vanlig røntgen. Hvis det for eksempel er tvil om en mulig sprekk i lårhalsen, bør det foretas en fokusert CT-skanning. MRI hjelper ikke for å beskrive frakturlinjer, men kan vise kontusjon («knusningsskade») som et tegn på støt mot skjelettet. Dette er spesielt relevant når man skal skille mellom en gammel og en ny skade. Det er enkelte begrensninger på hvem som kan gjennomgå en MRI-undersøkelse, men det medfører ingen stråling.

cheerful male doctor examining feet x-ray

Konklusjonen er at hvis det er usikkerhet knyttet til lesjoner i skjelettet, må du be om flere undersøkelser enn røntgen. Ikke godta immobilitet i lange perioder uten at det blir stilt en diagnose som kan forklare hvorfor. For å beskytte oss mot skjørhetsbrudd må vi dessuten sørge for at vi tidsnok får diagnostisert og eventuelt behandlet beinskjørhet (osteoporose), men det er en annen historie.